Husmorgén?

Er det slik at i dét man blir mor så etableres et helt unikt husmorgén i kroppen din? Det er i allefall min teori. Allerede kort tid etter at Oskar meldte sin ankomst, kjente jeg at det begynte å klø i fingrene mine. Men det var en ny type kløe, en relativt ukjent en. En kløe etter å kjenne et par strikkepinner, en heklekrok eller en symaskin i hendene mine slik at jeg kunne utføre de mest utroligste mesterverk. For nå som jeg var mor skulle jeg lage de mest fantastiske ting.

Aldri tidligere i mitt liv har jeg vært særlig opptatt av håndarbeide. Jeg har vært relativt utålmodig med slike sysseler. Sy? Nei, det kunne jeg ihvertfall ikke. Det var noe som ene og alene var forbeholdt min mor, for hun kunne nemlig trylle med tøy og hva var vel da vitsen for meg å lære kunsten? Men jeg har faktisk sysertifikat fra baneskolen som bevis på at jeg kan sy.

Men strikking? Nei, det var noe som svigermor og tante bedrev med. De strikket til den lille. Strikket flotte tepper og de vakreste antrekk. I min strikkekarriere har jeg tidligere blant annet prøvd meg på en genser med masse mønster. For hvorfor begynne i det små? Når man skal utrette håndarbeidmirakler må man jo starte ambisiøst! Men etter noen runder mistet jeg gløden og det ligger vel fortsatt et påbegynt arbeide og støver ned et eller annet sted. Jeg gjorde også et forsøk på et par babysokker til datteren til søskenbarnet mitt, men etter én og en halv sokk hadde jeg så vondt i armene at det ble med det.

Og hekling? Det var kunsten til min bestemor. Hun heklet de vakreste duker, men også klær til de yngste. Strikke kunne hun osgå. Jeg har selv vært innom hekling i mine "yngre" dager. Jeg minnes at Oldemor min lærte meg å hekle dørmatter i plast. Da satt vi ved kjøkkenbenken og strimlet opp plastposer som vi brukte som "garn". Deretter heklet vi solide matter i spraglete farger. I dag er denne kunsten gått i glemmeboka...

I høst hadde jeg forsåvidt også en liten hekleperiode (les: helg). Jeg hadde lenge gått rundt med en hekletanke i hodet. Kanskje var det forsmaken på kløen som meldte seg allerede da jeg gikk gravid? Etter et besøk hos en begavet venninne, fikk jeg henne til å vise meg hvordan man hekler tøfler med blomst på. Hun hadde en hel kasse med elegante tøfler i alle tenkelige farger. Slike ville jeg også lære meg å produsere.

Etter et kort heklekurs, gikk jeg til storinnkjøp av garn og heklekroker. Etter to dager kunne jeg se tilbake på 3 par tøfler med tilhørende blomster. Kanskje ikke like flotte som min venninnes, men dette var jo noe jeg hadde produsert selv, så jeg var veldig fornøyd. Problemet mitt var at jeg ikke hadde forstått hvordan trådene skulle festes, så de ligger fortsatt hjemme i en pose - med løste tråder og blomster...

Så det har liksom ikke blitt noen håndarbeider av meg. Mine hender står fortsatt ubrukte borte fra garn og symaskiner. Men tanken på å kunne hekle har fortsatt ikke forlatt meg. Derfor hadde jeg en plan om å få svigermor til å vise meg noen triks på heklefronten. Det jeg hadde mest lyst til å lære var den nye trenden arigurumi (japanske kosedyr) og lappetepper.

En kveld satt vi og lette etter hekleoppskrifter. Det endte med et enkelt mønster på bestemorruter som jeg skulle bruke til å lage lappeteppe. Dagen derpå bar det ut på innkjøp av garn og heklekroker. Så var det bare å sette i gang.

Så her ser dere en liten smakebit av min søte heklekløe. Jeg tenker (og håper) det blir noe til gutterommet. Ikke alle tråder er festet, så det ser kanskje litt uferdig ut. Så får jeg bare krysse fingre og tær for at jeg klarer og fullføre dette håndarbeidsprosjektet.

Med dette vil jeg si at det må være et husmorgén som blir innstallert i det man blir mor. Noe som forsterkes av at jeg ser alle rundt meg, i barselgrupper og venninnemødre, hekler og strikker og produserer de lekreste arbeider. Så da er det vel slik, at mor er lik håndarbeid?

Se min venninnes fantastiske heklekunster. Her kan dere blant annet se tøflene jeg lærte å hekle samt vognteppet hun laget til Oskar. Det er bare kjempenydelig. Tusen takk for at du er så flott en venninne, Linda. :)